Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.
Nordmenn er i hemmelighet avhengige av brunost – og hvorfor jeg fortsatt ikke skjønner greia etter 22 år.
Jeg har lært meg å elske svart kaffe, tolerere lutefisk (såvidt), og jeg kan nå uttale «kjærlighet» uten å høres ut som om jeg holder på å kveles av en potet.
Men det er én norsk spesialitet som fortsatt får meg til å legge hodet på skakke som en forvirret golden retriever: brunost.
For mine amerikanske landsmenn som aldri har støtt på denne herlige forbrytelsen av meieriprodukter: brunost er «brown cheese». Bortsett fra at det ikke egentlig er ost slik Gud hadde tiltenkt det. Det er mer som om noen tok myse, kokte den til den karamelliserte seg, tilsatte en mistenkelig mengde sukker, og så tenkte: «Vet du hva dette trenger? Å smake som noen smeltet en Werther’s Original inn i en hockeypuck (gummi).»
Første gang jeg smakte det, skar min norske kone en tynn skive til meg, la den på et knekkebrød med litt smør, og så på meg med stolte øynene som en viking som presenterer en nyslipt øks. Jeg tok én matbit og hjernen min kortsluttet. Det smakte som søt, lett brent karamell… men også som ost? Men søt ost? De amerikanske smaksløkene mine klagde høylytt.
Nordmenn, derimot, går helt av skaftet for disse greiene. De spiser det til frokost. De spiser det til lunsj. De spiser det som snacks. De har det i sauser. Jeg har sett voksne menn i Oslo legge brunost på vafler – med syltetøy. Jeg er ganske sikker på at det er ulovlig i minst 12 amerikanske delstater.
Det finnes forskjellige typer også. Du har den vanlige (Tine Gudbrandsdalsost, selve kongen), den lysere varianten, den med sjokolade (ja, faktisk), og min personlige nemesis: den supersterke «ekte» geitosten som smaker som om den har ligget og lagt skumle planer mot deg siden 1800-tallet.
Barna mine, som er halvnorske, spiser det som om det var godteri. De kjemper om den siste skiva som om det var det siste helikopteret ut av Saigon.
Jeg har virkelig prøvd å trykke brunosten til mitt bryst. Virkelig. Jeg har hatt det på toast. Jeg har smeltet det på burgere (ikke kritiser før du har prøvd det klokka to om natta etter noen Hansa). Jeg har til og med tatt det med tilbake til USA som gaver til familien. Faren min tok én bit, så på meg som om jeg hadde forrådt hele den amerikanske staten, og sa: «Sønn… hva i helvete har de gjort med deg der borte?»
Men saken er den – etter mange år har jeg inngått et slags forlik med brunosten. Det er ikke noe for meg. Og det er greit. Norge har gitt meg fjorder, utrolig natur, et latterlig godt sikkerhetsnett, og folk som faktisk stopper for å hjelpe deg når bilen din bryter sammen i snøen.
Hvis prisen jeg må betale for alt det er å late som om jeg forstår hvorfor de smører karamellisert myse på alt mulig, så tar jeg den. Dessuten smiler jeg hver gang jeg ser en nordmann lyse opp som et barn på julaften når de får øye på en fersk brunostpakke i butikken. Kultur er rart. Mat er rart. Og noen ganger er de rareste tingene det som gjør at et sted føles som hjemme.
Hatten av for deg, brunosten. Du er søt, du er merkelig, du er aggressivt norsk… og jeg liker deg fortsatt ikke på vaflene mine.
Men jeg kommer til å fortsette å kjøpe deg. For familiens skyld. Og kanskje, bare kanskje, kommer jeg en dag til å ta den perfekte biten der alt plutselig gir mening.
