Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.
La oss begynne med det åpenbare. Jeg bor i Bergen, hvor været i praksis er en fullkontaktsport nesten hele året. Sju måneder med horisontal regn hvert år kan få hvem som helst til å bli filosofisk.
Å fylle 48 føles annerledes når det eneste som knirker høyere enn de gamle trehusene på Bryggen, er din egen ryggrad og knær.
48 år og i panikk i Bergen
Økonomiangsten snek seg stille innpå meg. Jeg pleide å tro at “økonomisk planlegging” var noe man bare bekymret seg for etter å ha kjøpt sitt første hus og før man fikk barn. Det viser seg at det er det som holder deg våken klokka 02.00 om natten, mens du regner ut hvor mange år til du kan late som om du forstår aksjemarkedet og kryptovaluta.
Boliglånet er nedbetalt for måneden, barna er (for det meste) flyttet ut, og likevel sitter jeg her og oppdaterer bankappen min som om den plutselig skal vise en slags lotterigevinst i stedet for den harde virkeligheten: Jeg burde nok slutte å kjøpe de overprisede kanelbollene på bakeriet ved fisketorget. Jeg spiser i praksis opp sparingen min.
Så er det helsesiden. Kroppen min har begynt å arrangere overraskelser jeg ikke er invitert til. Små ting – som at “pappakroppen” min stille og rolig har oppgradert seg til øltønnekropp. Så i går gjorde jeg det ansvarlige voksne gjør: Jeg bestilte time hos legen. Ikke fordi jeg tror jeg er døende (håper jeg), men fordi uttrykket “kontroll av vitale verdier” plutselig hørtes ut som tittelen på en veldig alvorlig skandinavisk krimroman.
Jeg kan allerede se for meg legen som ser på journalen min, løfter det ene øyenbrynet og sier: “Vel, kolesterolet ditt er norsk, men blodtrykket ditt snakker definitivt bergensk dialekt – høyt og litt stresset.”
Omfavner endringene med humor
Jeg prøver å le av det, for hva annet kan man gjøre? Trening står nå på agendaen, og jeg har byttet ut senkvelds ostetallerkener med… vel, litt mindre senkvelds ostetallerkener. Små skritt.
Fjordene er fortsatt fantastiske, fjellene har ikke forsvunnet, og byen er fortsatt det vakreste regnvåte postkortet på planeten. Jeg må bare slutte å behandle kroppen min som en Volvo fra 1998 som kan kjøre på dårlig drivstoff og ren optimisme.
Så ja. Førtiåtte i Bergen. Midtlivskrisen i full sving, og en legetime som står i kalenderen.
Hvis du er et sted mellom 40 og 50, stirrer på speilbildet ditt og lurer på når “ung og uvøren” ble til “middelaldrende og sjekker helsetilstanden”, er du ikke alene. Vi prøver alle bare å finne ut hvordan vi kan holde motoren i gang uten å bytte den inn mot en nyere modell. Det bli uansett vanskelig..
Ønsk meg lykke til hos legen. Jeg skal gi beskjed om de vitale verdiene kommer tilbake med bergensk aksent eller en advarselsetikett.
Inntil da, hold deg tørr, lev livet, og kanskje hopp over den andre skillingsbollen.
Hilsen fra Norges regnhovedstad – på vei ut på en tur til fiskemarkedet, kanskje det blir en bolle også..
