Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.
Når pappa drømmer om midnattsol og resten av gjengen vil ha cocktailer ved bassengkanten
Jeg er den typen som får hjertebank av tanken på lyse netter i Nord-Norge.
Du vet, den der følelsen når klokken er 23:30 og sola fortsatt henger der oppe som en stor, trassig oransje ball som nekter å legge seg. Midnattsol, stillhet, fjorder, fjell og lukten av tang og torv. Himmelen som aldri blir helt mørk. Det er ren magi.
Men så har jeg en familie.
Og familien min, de ser på meg med det der milde, nesten medlidende blikket og sier: «Pappa!, vi vil til Kypros i sommer.»
Jeg som allerede svetter bare jeg tenker på 30+ grader og sol som biter hardere enn en bergensk måke. De andre derimot? De ser for seg hvite strender, turkis vann, iskalde drinker med paraplyer i, og kanskje en liten taverna med gresk salat og souvlaki til langt på kveld. Barna ser basseng med vannsklie. Kona ser seg selv med en bok under parasoll uten å måtte ha ullgenser i reserve.
Og jeg? Jeg ser meg selv ligge og smelte som en isbit på asfalten mens jeg lengter etter en ull-lue og en midnattstur i midnattssola.
Likevel: Kjærlighet er kompromiss, ikke sant? (Eller i hvert fall det jeg sier til meg selv mens jeg booker flybilletter sørover.)
Så nå er det avgjort. Juli blir det Kypros i år. Vi skal svette oss gjennom varmebølger, spise oss mette på meze, late oss på strender med navn jeg ikke kan uttale, og kanskje til og med danse litt sirtaki hvis noen får i meg nok ouzo. Jeg skal prøve å ikke sjekke værmeldingen for Tromsø hver eneste dag.
Men innerst inne? Der sitter den ferske nordmannen som husker hvordan det føles å stå på en fjelltopp klokken ett om natta og se sola danse lavt over horisonten uten å forsvinne. Jeg hvisker lavt: «Neste år… kanskje da?»
For familien min er det beste med ferie at vi er sammen. Enten det er under en nordnorsk midnattssol eller en kypriotisk middagsol. Og hvis jeg må velge mellom å ha dem med meg på en svettende strand eller alene i en kald fjellheim – ja, da tar jeg strandversjonen. Hver gang.
Men jeg har allerede begynt å plante frøet om en liten «forlengelse» til Lofoten i august. Man kan jo alltid håpe.
God sommer når den tid kommer, uansett hvor sola skinner for dere!
– En amerika-nordlending i eksil (midlertidig)