Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.
Da har jeg vært hos legen. Dommen var heldigvis ikke terminal, men jeg fikk beskjed om at D-vitaminlagrene mine har omtrent samme status som en gjenglemt kjellerleilighet i november. I tillegg mente legen at kroppen min hadde godt av «økt mobilitet». Det er legespråk for: «Slutt å gro fast i sofaen, din latsabb».
Heldigvis (eller uheldigvis, alt etter som man ser det) er jeg gift med en kvinne som betrakter motbakker som mentalhygiene og som får stjerner i øynene med en gang hun lukter fjellbjørk og sauemøkk.
Det er bare ett problem. Da jeg skulle pakke utstyret for comeback-turen, innså jeg at min indre villmarksmann har ligget i dvale siden siden barna satt i bæremeis.
Jeg dro frem den gamle fjellanorakken fra boden. Du vet, den i tung bomull som veier 14 kilo så fort det kommer en regndråpe i nærheten. Den luktet en blanding av møllkuler og 90-tallsnostalgi. Da jeg prøvde å dra igjen glidelåsen, protesterte den med et metallisk hyl, som om den prøvde å fortelle meg at vi begge har utvidet oss litt i bredden siden sist vi var på tur sammen.
Og støvlene? De har så stive såler at de sannsynligvis ble støpt i betong en gang på 90-tallet. Men man kan jo ikke kaste ting som «fungerer»!
Luftetur en helt vanlig torsdag ettermiddag.
Turen startet friskt. Kona la ut i et tempo som tydet på at hun trodde vi var med i NM i orientering. Selv brukte jeg de første hundre meterne på å lure på om det er mulig å få hjertestans av frisk luft.
«Se på den utsikten!» ropte hun og spratt oppover som en fjellgaselle.
«Jeg ser bare… mine egne… knær…» peste jeg tilbake, mens jeg diskret støttet meg til en bjørk og lot som om jeg studerte en sjelden lav-art. Sannheten var at jeg hadde et tunnelsyn som gjorde at jeg knapt så mine egne tær.
Men her er greia: Mellom gnagsårene som begynte å blomstre i de antikke støvlene, og den lette svien i lungene, kjente jeg faktisk noe jeg ikke har kjent på lenge. Det var ikke bare D-vitaminene som snek seg inn, det var følelsen av å være ute.
Riktignok ble jeg forbikjørt av en pensjonist med rullator og en barnehagegruppe på tur, men jeg kom meg opp. Og da vi satt der på toppen -hun med hvilepuls og jeg med ansiktsfarge som en moden tomat -smakte den medbrakte kaffen bedre enn noen kaffekopp jeg har drukket foran TV-en.
Så nå er det offisielt: Jeg er tilbake. Jeg er kanskje ikke den raskeste i løypa, og jeg ser ut som et vandrende friluftsmuseum, men jeg er i bevegelse. Og hvis du ser en mann i en falmet anorakk som ser ut som han kjemper for livet i en moderat motbakke? Da er det bare meg.
Gi meg et vink, men ikke forvent at jeg svarer. Jeg sparer på oksygenet.