Fra Texas til Bergen: 22 år i regnet

Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.

Her er min partner in crime sin egen-fortalte historie om opplevelser fra da han kom til Norge og Bergen. Dave er den ene halvdelen av The Norwegian Experience.

Hei, jeg heter Dave.

Eller «den amerikanske fyren» som mange fortsatt kaller meg, selv etter 22 år her i regnbyen. Jeg sitter her nå med en kopp kaffe (svart, som en ekte nordmann later som han liker), ser ut på Vågen der det pøsregner igjen, og tenker at det er på tide å fortelle historien min skikkelig. Ikke den polerte expat-versjonen, men den ekte -med alle tabbene, ydmykelsene og de øyeblikkene jeg fortsatt ler høyt av.

Jeg landet på Flesland høsten 2004 som en skikkelig Texas-gutt. Cowboy-støvler og hettegensere i kofferten, store drømmer og null peiling. Jeg trodde Norge skulle være et lite eventyr på et par år. Maks. «Litt kaldt, litt dyrt, men kult,» tenkte jeg.

Haha. 22 år senere er jeg gift med en bergensdame, har slått rot her, og blir fortsatt spurt «men hvor lenge har du egentlig bodd her?» så snart jeg åpner kjeften.

Første tiden – da Bergen tok kvelertak på meg

Det første møtet med byen var brutalt ærlig. Jeg sto på Bryggen, våt som en druknet katt, og en lokal mann nikket mot meg og sa: «Dette e no vær, du.» Jeg smilte bredt tilbake som en idiot fra Texas og svarte “Sure is!” Han bare gikk videre. Velkommen til Bergen, Dave. Her smiler vi innvendig.

Jeg prøvde meg på smalltalk som den utadvendte amerikaneren jeg var. I heisen. I butikken. På bussen. Folk så på meg som om jeg hadde foreslått at vi skulle holde hender og synge sammen. «Hei, hvordan går det?» – «Bra.» Punktum. Slutt. Jeg følte meg som en prateboble som hadde gått seg vill i et land av introverte poeter. Nå elsker jeg det. Jeg har blitt så bergensk at jeg blir irritert hvis noen snakker for mye i køen på Baker Brun.

Mat og andre identitetskriser

Å, matdelen. Den var et kapittel for seg selv. Jeg vokste opp med ekte tex-mex, buffalo wings og brus man kunne fylle på til man sprakk. Så kom jeg hit og oppdaget at nordmenn putter sylteagurk på alt og selger ost i tube. Første gang jeg smakte brunost satt jeg bare og stirret på den. «Hvorfor… hvorfor smaker osten karamell? Har dere glemt at ost skal smake ost?»

I dag? Jeg er en skam. Jeg har tube prim i skapet som en religiøs relikvie. Jeg tar med meg ekstra til USA hvert år og tvinger slektningene mine til å smake. Noen får det – de lyser opp og vil ha mer. De fleste ser på meg som om jeg har foreslått å spise skosåler. “You’ve changed, Dave”, sier de. Ja, det har jeg. Til det bedre, tydeligvis.

Og skillingsboller? Jeg spiser dem fortsatt med en skyldfølelse, som om jeg er utro mot tex-mex-arven min. Men herregud, de er gode.

Språket – min evige ydmykelse med glimt

Språket har vært en berg-og-dal-bane av latter og skam. Jeg gikk på norskkurs, lærte pent bokmål. Der kastet de hele læreboka ut vinduet og erstattet den med en dialekt tykk som rømmegrøt.

Jeg har sagt «jeg er full» når jeg mente mett. Jeg har ropt «Unnskyld!» i bussen så høyt at folk trodde det var krise. Og jeg har prøvd bergenske vitser som falt så flatt at en eldre dame til slutt la hånden på armen min og sa, med et ertende smil: “Du e no go, Dave…” men du e itj heilt der ennå.

Det ble liksom målet mitt. 22 år senere ruller jeg r-ene, banner med «dæven» og «ærlig talt», og kan diskutere Brann og bergenspolitikk på dialekt. Men den texanske twangen ligger der som et lite krydder som ikke slipper taket. Folk ler fortsatt når jeg snakker. Jeg tar det som et kompliment.

Janteloven, mørketid og andre bergenske gleder

Jeg har et kjærlighets-hat forhold til Janteloven. Når jeg fikk forfremmelse og fortalte det til kollegaene, fikk jeg et «det var da bra» og en slurk kaffe. Hjemme i Texas hadde det vært high-fives, øl og “you the man!”. Her? Rolig. Nesten pinlig. Men vet du hva? Det har roet meg ned. Jeg skryter mindre. Jeg stresser mindre. Jeg har lært å nyte uten å måtte legge det ut på sosiale medier.

Friluftsliv? Jeg lo av det først. «Dere går tur i regnet? Frivillig?» Nå er jeg en av dem. Ullundertøy, ordentlig regnjakke og turer til Ulriken selv når det styrtregner sidelengs. Nå skal han jeg deler nettstedet også ut å gå. Han trenger det!

Jeg har badet i Nordnes sjøbad og overlevd. Knapt. Men jeg gjorde det.
Mørketiden tok meg hardt de første årene. Jeg følte meg som en zombie med hodelykt. Nå har jeg rutiner: lyskasse, After Eight som trøstemat, kos i sofaen med peis og en god podkast mens vinden hyler utenfor. Det er faktisk blitt favoritt-tiden min.

Så, hva har 22 år gjort med denne Texas-gutten?

Jeg er fortsatt amerikaner innerst inne – jeg savner ordentlig BBQ, den derre «amerikanske»-energien, og å smalltalke uten at folk tror du er gal. Men jeg har også blitt bergenser. Jeg planlegger livet etter været. Jeg sier «takk for sist» uten å tenke over det. Jeg klager på regnet og elsker byen i samme pust.

Norge har gitt meg en ro jeg ikke visste jeg trengte. Livet handler ikke bare om å kjøre på fortere. Noen ganger handler det om å stå på Fløyen med en skillingsbolle i hånda, se utover byen mens det regner, og tenke: «Faen, dette ble bra.»

Hvis du er ny her og sliter: Det blir bedre. Kjøp en skikkelig regnjakke (ikke den du finner på salg), aksepter at du aldri helt skjønner bergenshumoren, og gi det tid. 22 år senere sitter jeg her, våt, glad og hjemme.

Takk for at du leste mitt lille livs-saga. Har du dine egne expat-historier? Del dem gjerne – jeg leser alt. Spesielt de pinlige.

Cross-Cultural Life In Norway