Feltnotat #106: Vinmonopolet – Vinklubben

Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.

Dato: En helt vanlig torsdag kveld, da kroppen burde trene, mens sjelen ville noe annet.
Lokasjon: Vinmonopolet på Horisont kjøpesenter, Åsane.

Jeg ankom som den vanlige observatøren: «Jeg skal bare se.» Og der ble jeg stående, usynlig i skyggen av hyllene med overpriset hvitvin, og betraktet ritualet utfolde seg. Vinklubbens Venner. Månedens Tema: Piemonte. Umulig å ikke følge med.

Observasjon #1:
Det er fascinerende hvor fort en gruppe voksne mennesker kan bli til en flokk av pretensiøse, men dypt usikre aper så snart noen sier ordet «terroir» med tilstrekkelig fransk aksent. En kar i ullgenser, Bergans-jakke og Hoka-sko holdt et femten minutters foredrag om «mineralitet» i en barbera.

Jeg sto der og nikket gravalvorlig for meg selv mens jeg tenkte at den eneste mineraliteten jeg kjenner er salt fra Byfjorden som har krøpet inn i alt – inkludert disse menneskene.

Observasjon #2:
Det finnes alltid en. Den ene kvinnen som faktisk vet hva hun snakker om. Hun bruker ord som «elegant struktur» og «finstilt tannin» uten å låte som om hun leser fra en vinapp. Resten av flokken gjentar det hun sier, men litt saktere og med mer usikkerhet i stemmen – som et ekko i en dårlig oversatt fransk film som møter bergensk regn. Jeg sto bare og noterte visuellt. Spesielt jeg.

Observasjon #3:
En eldre herre med røde kinn og et snakketøy som aldri gikk tomt, erklærte høytidelig at vinen «danset på tungen». Jeg så på ham. Han så ut som han hadde danset med for mange flasker allerede.
Likevel. I Bergen danser man med det man har.

Vinklubben er et vakkert, tragisk ritual der en gjeng nordmenn later som de er sofistikerte europeere mens de i realiteten bare prøver å drikke seg bort fra endeløst regn, syv fjell og eksistensiell uro.
Jeg holdt meg på sidelinjen. Observerte. Dømte litt. Smilte litt.

Jeg kommer ikke tilbake neste måned.
…Vel, kanskje bare for å se. Man vet jo aldri.

Signed,
En selvironisk expat som fortsatt ikke skjønner hvorfor man ikke bare kjøper en bag-in-box som alle andre normale mennesker, men nei – her står jeg altså i skyggen og følger med «et hint av jordbær og våt stein» kl. 17:47 på en torsdag i Bergen. Skål, idioter. (Kjærlig ment.)

Perspectives