Denne siden inneholder affiliate-lenker. Les mer her.

Klokken er 07:42 og jeg står allerede og lurer på om jeg har blitt for gammel for dette. Eller om det bare er snekker-lærlingen som får meg til å føle meg sånn.

Gutten – la oss kalle ham Erik, for det er jo alltid en Erik. Han ankom i dag med en verktøybelte som veide mer enn ham selv og et blikk som sa «i dag skal jeg vise disse gamlingene». Han brukte tjue minutter på å finne den rette blyanten. Da han endelig fant den, var den en 9H som han spisset med en tapetkniv mens han fortalte meg om en TikTok-video om «perfekte gjæringer».

Les også Oljelandet som flår sine egne

Jeg, den stolte expat-med-papirer-og-alt, nikket bare og forsøkte å se ut som jeg ikke har brukt de siste fem årene på å late som jeg forstår hva folk mener når de sier «litt på skrå».

Kl 09:15 klarte Erik å sage av en planke på feil side av streken. To ganger. På rad. Den andre gangen mumlet han «det var ment som en test». Jeg vet ikke om han testet planken, meg, eller universets tålmodighet.
Likevel er det noe rørende ved ham. Han har den der genuine, litt desperate iveren som bare folk under 20 har. Han vil virkelig. Han bare vet ikke helt hva han vil! Akkurat nå vil han visst «bygge noe fett», gjerne med usynlige skruer og helst før lunsj.

Jeg ga ham en oppgave med å sette opp noen stendere. Resultatet ser ut som om en full elg har prøvd å bygge et IKEA-møbel uten instruksjoner. Men han smilte så bredt da han var ferdig at jeg ikke orket å si noe. Bare nikket og sa «interessant tilnærming til toleransemål».

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke er her for å jobbe. Jeg er her for å være vitne til at Erik en dag skal bygge hus. Og at jeg da skal kunne si «jeg kjente han da han fortsatt trodde 9H var en god blyant til snekring».

Skål for lærlinger. Måtte de aldri miste troen, og måtte vi gamle expats alltid ha et sted å gjemme oss for å le.

– En sliten, men underholdt utlending med vernebriller og eksistensiell krise

LOGGFØRT AV: Dave // BERGEN , 2026